Skummelt, kjenner den lune julestemninga kommer snikende..Jeg har fremdeles et par uker med hardkjør igjen før innlevering, så hvordan kan det ha seg?? Kan umulig ha noen forbindelse med at jeg hører på julemusikk 24-7?..nei nei nei..Overhode ikke.. Men jeg brukte 20 min på å skrape bilen fri for is her om dagen, og ingenting sier “jul”, “stemning” og “kos” som det..Eh..
Kanskje det er fordi mann, hus og barn har blitt forsømt i månedsvis på grunn av masterskriving, og det er et skrikende, rungende, ja øredøvende behov for å vaske gulvet hjemme hos oss? Det er jo ikke fritt for å bli en bitteliten mikroskopisk tanke påvirka etter 24-7 med julemusikk og “nå har vi vaske gulvet, og vi har børi ved..”
Nei, jeg tror faktisk den skumle stemninga kommer av at lillejenta har fått ny jakke. Synes hun ser litt ut som en søt fjøs-lillenisse.
Som seg hør og bør kan ikke den store festligheten, som foruten for de skyhøye forventningene til prinsesse av Setesdalen,Julie Maries 1års dag 28.12.2011, er ett av årets desidert største høydepunkter, – selveste H.K.H. Kong Dag Olas bursdag- , gå upåaktet her hos den velinformerte og alltid-oppdaterte bloggen dagogbibbi. Vi(jeg) føyer meg inn i rekken av gratulanter og overbringer hjerteligste gratulasjoner på kongens store dag!
dagogbibbi.wordpress.com kan bekrefte at “kongen” var i særdeles godt lage i dag tidlig, frisk og rask stod han opp og startet feiringen allerede kl 06.00. Fru Straume, aka Drama-Queen Bibbi, gir “kongen” honnør for nydelig fyr i ovnen og tror muligens at kongens morgenfriskhet skyltes bursdag-sommerfuglers flaksing og baksing, Det meldes også fra sikre kilder at, etter en endt jobbdag, forventes “kongen” å feire i rolig lag med lille prinsesse Julie Marie og den masterskrivende Drama-queen Bibbi, før han vender snuten oppover mot Setedalen for å ta i mot dalefolkets hyllest og gratulasjoner.
dagogbibbi.wordpress.com oppfordrer folk og fe til å ønske Kong Dag Ola velkommen og uttrykke sine gratulasjoner og lykkeønskninger ved å hilse kongen med bjørkekvister og bursdagssang langs veikanten på hans ferd oppover Dalen!
Hurra for deg kjære Kong Dag Ola! Klem fra din Bibbi! <3
Etter det traumatiserende tapet av brillene, og sorgen over det tomme brillehuset, ønsker jeg å bruke dette til noe positivt og hjelpe husløse briller i nød.
Til leie: lyst og koselig brillehus, med en trivelig lun atmosfære og med hjerterom i hver kvadtmete..ehe..centimeter, leies ut til ikkerøykende rolige briller i boligkrise til en forhandlbar leiesum. Ikke møbelert, det vil si, eget pusseskinn må medbringes.
Samtidig som du her vil gi brillen din ett godt hus, vil du også hjelpe andre trengende, for leien vil gå til et veldedig formål*. Ledig omgående!
Resultatet av en husløs brille? Beskytt brillen din fra å ende sin skjebne slik!! (bilde lånt her)
*veldedig formål defineres her som anskaffelse av ny brille til person med dårlig syn.
Det kunne ikke ha skjedd på et mer passende tidspunkt. Jeg kunne ha sparket meg selv i leggen og slengt meg i veggen, men ingenting endrer uansett på det faktum at brillene mine er MIA, -missing in action, helt borte vekk. Det er krise og ufattelig ubeleilig, for vi leker ikke dårlig syn akkurat. Sist jeg så dem var på min nese i speilen fredag 14. okt ca kl 12.00. Etter det mister jeg sporet, og det er bare sort. Jeg aaaaner ikke hvor de er, men dypt inni meg nærer jeg en vag frykt for at de, i kampens hete, mens jeg satte meg inn i bilen fredag 14. okt kl 12.05 på vei til oppgaveveiledning, feilaktig kan ha blitt plasser på biltaket, og etter et luftig grasiøst svev i fritt fall, endt en sørgelig skjebne som bøyd metall og knust glass på asvalt.
Til å fylle tomrommet etter brillenes MIA har jeg trøstet meg i funnet av mine gamle briller fra det spenstige året 2000, dog med betydelig mindre styrke enn de tapte brillene. I tillegg har søster snill sett i nåde til meg å lånt meg sine lesebriller. sukk, det er ikke lett. Som om ikke tapet av brillene var nok, så fant jeg ut da jeg skulle skrive denne bloggen, at jeg ikke har ett eneste bilde av dem engang! Min trofaste følgesvenn i 3 år, min hjelp til skarpsyn og selve grunnlaget for et bittelite mikroskopisk snev av et intelligent utrykk, borte, og ikke engang ett eneste minne, unntatt, et tomt brillehus…*teatralsk pause fulgt av sårt hulk*
rolig, det ordner seg, leser jeg på en plakat som søster snill har foræret meg som pynt på den papiroversvømte pulten min mens jeg sukker, akker og ynker meg. Rolig, sa du? og da vil det ordne seg? Jaha? Og hva bevis har du for det? Ingenting nei? nehei nei..tenkte det..er ikke du matematiker da og burde ha bevis for både det ene og det andre? Det bare er sånn, sier du?
hvem ordner det seg for? Snille piker? Og hva viss jeg ikke alltid er en blid smørblomst da? og i stedet er sur som en kjip ost? Hvordan ordner det seg? Veien blir til når man går?
Jeg leser igjen, rolig, det ordner seg..Var jammen ikke så mye å holde seg i det utsagnet, men merkelig nok så virker det beroligende å lese. Litt ihvertfall
Jeg sitter og jobber med masteroppgave… *teatralsk pause etterfulgt av tungt pust*…. For å krydre den litt nitriste hverdagen koser jeg meg med musikk. Hittil i dag har jeg vært innom Smurfehits 2, Hillsongs, Robbie Williams, Brad Paisly og Bobbysocks, for å nevne noen. Sist på musikklisten min er “Stand by your man”, så nå sitter jeg å synger denne av full hals..hvertfall inni meg..passe dramatisk til en person som nå for tiden både titt og ofte trenger en teatralsk pause, ..etterfulgt av et tungt pust..
Sometimes its hard to be a woman Giving all your love to just one man You’ll have bad times And he’ll have good times Doing things that you don’t understand But if you love him you’ll forgive him Even though he’s hard to understand And if you love him Oh be proud of him ‘Cause after all he’s just a man Stand by your man Give him two arms to cling to And something warm to come to When nights are cold and lonely Stand by your man And tell the world you love him Keep giving all the love you can Stand by your man Stand by your man And show the world you love him Keep giving all the love you can Stand by your man
*teatralsk pause før enda et tungt pust*…og jeg må tilbake til skrivingen igjen..
Ingeborg er glad i å leke, men hun leker ikke kamuflasje…
heller ikke inbruddstyv…minus tyv.. For jeg kan informere om at jeg kl 04.30 i dag tidlig våknet av et diskret “mjau”, åpnet øynene og så rett på Ingeborg som stod oppå dyna mi og tittet ned på meg. Jeg reiste meg omsider, vaklende og i halvsøvne, mens jeg mumlet for ente gang forklaringen på hvorfor man bare ikke kan bryte seg gjennom mygg/*****kopp-nettingen til folk. Ingeborg derimot, vimet uanfektet og storfornøyd rundt beina mine mens jeg slapp henne ut i gangen. Jeg så Ingeborg vimset inn på kjøkkenet og kort etter hørtes heftig slafsing og tygging… Jaja Ingeborg, hva skal man si? Dag mener dette er resultatet av fri oppdragelse..gjesp..mulig det du..mulig det…
1000 ord, det er mange ord det. Det er ca 3 1/3 sider i innlevering. Det er ganske mye egentlig viss man skal skrive om bare ett bilde. Men det er vel mulig det. Innledning og konklusjon sluker jo uansett ufattelig mye. Men, hva om du ikke rekker å si alt på 1000 ord, hva om du må bruke 1001, faller alt i fisk da? Og i såfall, hvilken fisk? Vel… Det var egentlig ikke dette som var poenget, skjønt det var ufattelig interessant og opplysende, og ikke minst banebrytende, å dvele med. Anyway.. Om et bilde sier mer eller mindre enn 1000 ord, (for jeg skal se det “store bildet” og gå ut av min tenkeboks og skal gå med på at “1000 ord” sannsynligvis skal forstås i overført betydning som “mange”, eller “veldig mange”, “eller ufattelig uendelig mange” ord), så sier det mye. Jeg presenterer her et utvalgt knippe blinkskudd fra fam. Straumes interessante hverdag, som bevis for mine særdeles subjektive antagelser:
Julie Marie har humor …og evnen til å le av seg selv..
Ingeborg er en litt “annerledes” katt…
Dag er tøff, muligens tøffere enn selveste toget..og generelt glad i å bli tatt bilde av
Jeg er kun registrert som mor til ett barn, men i realiteten føles det som at jeg er mor til tre. Lille Julie er jo selvsagt, men faktisk også pusekatten Ingeborg. Ingeborg tusler rundt og ligger å sover hele dagen, men med en gang Julie har lagt seg..bing! Da skal Ingeborg ha kos, masse kos, og oppmerksomhet, masse oppmerksomhet!!! Ingeborg er på en måte “storesøster” til Julie. Hun godtar at Julie kommer først når hun er oppe, at jeg ikke kan strekke meg ned å klappe henne når jeg har Julie på armen, men gjett om hun er rask på labben for å kreve sin rett når Lillegull har lagt seg. Julie våkner ca 0700 hver dag. Det første jeg da gjør er å gi lillejenta mat. Men hvem hører jeg utenfor vinduet 07.01? Ingeborg, hun vil inn, ikke om 5 minutt, men akkurat NÅ! Det er KRISE! Hun MÅ inn, hun er supersulten og har et sterkt behov for å inn og ligge å slappe av. Jeg tror kanskje noen burde forklart Ingeborg litt om hva krisemaksimering er : )
Ingeborg
Hmm..hvem er så nummer tre? Vel, hvis ikke vi regner med hybelkaninene, så er det vel bare en det kan være..
Bibbi, hvor er jakka mi? Har du sett skoene mine? Hvor er joggebuksa? Jeg finner ikke bankbrikken, og hatten Bibbi, hvor er hatten??? Bibbi? Bibbi? Bibbi? Bibbi? Bibbi? Bibbi? Hvor er? Hvor er??Hvor er? Hvor er? Hvor er? Hvor er?
Dag
Ergo, “trebarnsmor”; en baby på 5 måneder, en pusekatt som tror den er storesøster, og en mann på tilsvarende pluss/minus 8år, på noen områder: ) MEN.. man er jo ikke husmor og hjemmeværende for ingenting!! Det er meg en stor glede å passe på alle tre! ..Men, hvordan skal huset henge sammen når jeg skal begynne å jobbe og tjene penger til staten, pensjon og det store sluket?? Det lurer jeg på..
..eller er ikke denne HELT fantastisk nydelig! Bare hør på teksten! For en livsfilosofi! Snakk om lykkelig lettsindig! En av mine favoritter er : hva gjør en smurf om han kjeder seg? – smurfer en trall til han gleder seg! Og..hva er det beste smurfer vet? – å få smurfe i evighet!! *hjertesukk*
“Bare de modigste”, sier Scar overmodig til en ung og naiv Simba. Du må ha sett tidenes film, Løvenes konge, for å henge med her. Løvenes konge er full av visdomsord. Den har alltid noe passende å si til enhver anleding så vel som til hverdags som til fest. Som feks svar på spørsmål som: Skal jeg sette på litt kaffi? – Det er greit for meg, så lenge Zazo blir med…
Vil du ikke ha skål til koppen? – Jeg er konge! Jeg kan gjøre akkurat som jeg vil!
Pass nå på å ikke søle på duken..ups… – Simba!! Jeg er svært skuffet over deg!!
Kan du handle med litt melk på butikken? – Bare de modigste løvene gjør det..
Herved kommer Dag og Bibbi (minus Dag), med helgens filmtips: Løvenes konge, Løvenes konge 2, og viss du har mer tid til overs, Løvenes konge 3. Åsså filmmusikken da..sukk…den er jo bare..ehe..helt konge! Enjoy!
Når en liten baby kommer, er vi damer veldig heldige som får ha permisjon og gå hjemme, men det er jo ikke til å stikke under en stol, feie under et teppe eller gjemme unna i skuffen, at man da risikerer å ikke få så mye hjernetrim som vanlig. Min vanlige porsjon hjernetrim utenom permisjonen var jo selvfølgelig som det største dyret i skogen, en-orm! Det er ikke måte på hvor mye de små grå (eller blonde?) var i sving, — til vanlig. Derfor har jeg sett det som min oppgave,( for hvem ellers sin liksom??), å sørge for litt stimuli til I og Q. Kjenner det knaker og braker, I og Q trenger virkelig litt olje for å komme på gli. Men med litt olje og tid, litt lys og varme og håp og fred, så freser de avsted som en dampveivals på nylagt asvalt.
Oppgaven lyder som følgende; jeg er redd gangetabellsertifikatet mitt er gått ut på dato. Jeg vet ikke dette sikkert, tror ikke det har vært på nyhetene, for da hadde jeg uansett ikke fått det med meg, og man bør jo ikke annta det verste sånn uten videre, men det som er bekymringsverdig og det største problemet, er at jeg ikke finner det! Og man må jo ha et gangetabellsertifikat!! Så derfor tenkte jeg å “gå opp” på nytt. Tenkte å spørre mattelektor Bjørkås Skutlaberg om holde “eksamen” for meg. Kom forresten plutselig til å tenke på om symaskinsertifikatet mitt også trengs å fornyes? Lurer på om det også har en dato, eller om vi fikk det “for livet”. Ja,ja..det for være neste ukes oppgave i så fall. De små glupe er allerede über-slitne og orker ikke å tenke på å lete etter det! Kan jo ikke overanstrenge seg, kan man vel?!
Et lite bilde av Lillegull og Korea-Dag, —mannen kommer hjem i morgen og dette er gladhøna som jeg er så veldig heldig å få tilbringe dagene mine med…. *hjertesukk*
Dag har dratt sin vei, han måtte et viktig ærend til Korea for å besøke en kran. Han blir der ca i en evighet og er tilbake i slutten av mai. Langt avsted. Lenge. Så da skal meg og Lillegull holde hus alene…, og selvsagt Ingeborg. Må ikke glemme Ingeborg.
Dag blir jo som sagt borte hele mai, og når katten er borte, så tar ofte musene en svingom på bordet. Ingeborg ville nok stilt seg uforstående til dette, for strengt tatt så er jo ikke katten borte, Ingeborg er nemlig høyst tilstedeværende, og det er jo nettopp hennes jobb å hindre at noensomhelst mus svinger seg i valsen på våres bord.
Men det er jammen fristende som en sommeris, ja nesten uimotståelig som en stekt/svidd/brent marsmallows på en engangsgrill…. Tenk å gå helt av skaftet, ja rett og slett helt bananas, gjøre det mest ulydige av det ulydigste…. og sette opp balkongflagget på 1.mai!?!!!!
Noen skikkelig tøysejenter er vi; Lillegull, Ingeborg og meg. Dag sine tøysejenter.
Jeg ser fremdeles ikke nyheter eller andre programmer fra virkeligheten. Jeg lever godt i min egen lille boble og er lykkelig uvitende, enn så lenge. Men jeg har likevel gjort litt for å komme tilbake til livet, for jeg har begynt å trene igjen
Siden det er så mye snø og is ute så foregår treningen innendørs på treningssenter. Det var ei stund siden meg og mølla hadde hatt kvalitetstid sammen. Vi måtte liksom “bli kjent” på nytt, men gjensynsgleden var gjensidig!! (Forresten utrolig bra det var gjensidig, og ikke Vesta eller If..fysj og fysj ) Jeg løper bedre med en god porsjon støy på øret, men min mp3-spiller har dratt sin vei. Om den selv ikke har tatt av sted så er den hvertfall sunket i jorden og er borte vekk! Men det går bra, for Pikenes Dag har fått sånn über-fancy mobil, som så og si erstatter behov for andre mennesket i sin helhet og som nesten har kunstig intelligens og allting, så jeg har fått hans “gamle” mp3-spiller. Stas!!
Og endelig her kommer poenget: – Jeg mener, eller har sterk mistanke om, at det er på musikken du kan kjenne folk! Viss for eksempel noen hadde funnet min mp3-spiller hadde de sikkert konkludert med at dette var eiendommen til en mentalt forstyrret nisse, utifra alt det vissvasset jeg hører på. Pikenes Dag, er intet unntak. For jovisst bladde jeg meg forbi litt lovsang, litt country, en mengde(!) øystein sunde, bon jovi og Kurt Nilsen, men, så kom jeg til en mappe som het “Ukjent”. “Ukjent” er den mappa man legger det som man ikke helt vil vedkjenne seg, og jeg tenke med ett at det var her godsakene lå, og jammen hadde jeg rett!! Hvem er Pikenes Dag? Mappen “Ukjent” gav meg dette svaret:
“Wonderfull tonight” med Eric Clapton, *dåååån….hjertesukk*
“Torn” med Trine Rein, hmm…tja..
“Vinsjan på kaia” med DDE, …sikkert fordi han er så gla i kraner, og kraner har jo vinsjer, tenkte jeg..
Men når DDE begynte å spille opp “Rompa mi” lo jeg så jeg holdt på å ramle av hele mølla! Jeg tenkte, – dette er Pikenes Dag!!!
…er å ha barnepass og råne rundt med mannen, i Ford Mondeo Stasjonsvogn, med vogn i bagasjerommet, bakvinduene “sotet” med prinsesse-solskjermer og dunkdunk-musikk i cd-spilleren..
På sørlandssenteret her en dag svinset en ung herremann forbi meg, jeg har ikke sagt dette til Dag, men jeg måtte faktisk snu meg etter han og se to ganger på han!! Blikkfanget var jakka hans. Det var ei mørkeblå arbeidsjakke med fleece inni, skikkelig mannejakke som jeg vet Dag ønsker seg, men på ryggen stod det noe festelig: “Ting tar tid”. Jeg hadde lyst til å løpe etter han å få vite hvor den var kjøpt, for akkurat slik ei jakke, eller en litt mer feminin variant, kanskje i lys rosa eller off-white, kunne jeg ha tenkt meg!
Lille Julie Marie er en drøm av en baby! Riktignok er hun mye sur fra ettermiddag til utpå kvelden, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til hun blir tre måneder og magen og tarmsystemet hennes er fullt utviklet, men likevel – en drøm. For jeg hadde ikke drømt om å få så god ei lita jente. Det er som om noen har gitt meg en kostbar skatt, men når jeg tenker meg om så vet jeg at jeg bar henne i ni måneder, men hun føles som en verdifull gave! Og det er hun også, en gave fra vår allmektige Gud, skaper av hvert menneske og alt liv!! Det står så fint i Bibelen: Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet. Salme 139, 16. (1930-oversettelsen til glede for Dag)
Julies puselanke
Julie
Pappa og Julie
Livet med Julie er hektisk og herlig. Amming, bleieskift, sutt som stikker av, klesvask, byssing, kos og prat. Det slår meg ofte på slutten av en dag at den bare har rast av sted. Ting tar tid!
Så viss du med den jakka er der ute, – hvor kjøpte du den og finnes den i small?
Den über-gravide magen viste seg å inneholde ei lita prinsesse, selveste Prinsessa av Setesdalen. Hun kom 28.desember 2010. Ei romjuls-jente, derfor ble det J U L I E Vi nyter dagene med Lillegull og lever livet i skjønn forening med bleier, kos, amming, babyolje, litt nattevåking og klesvask. Julie sover godt og spiser seg sunn og sterk for hver dag som går. Jeg føler meg som en buffet og har fått tittelen: Premiekua. Dag mente selvsagt at siden jeg var premieku, så var han bonde, som stelte og passet på premiekua, men der tar han feil, for han er jo premieokse!!! Vi koser oss masse og er ufattelig takknemmlige og stolte over Julie Marie, Lillegull, eller Premiekalven om du vil
I sommer kom det ein liten pois til oss. Som tidligere skrevet om så var ho litt redd og likte seg stort sett best under sofaen. Den brumlande bassen i stemma til husbonden blei nok litt for mykje for ho, men etter kvart stakk det ut ein liten labb frå sofaen. Omsider kom ho seg ut, litt fortumla og veldig vár for det skarpe lyset. Ikkje så rart det, ho hadde jo lege under sofaen ein måneds tid.
Endelig ute etter ein månad i hi under sofaen
Denne lisle katten var framleis litt redd, difor måtte området utforskast litt. Det gjekk stort sett i inhalering av såkalte sko/tåfis-gasser.
Kartlegging av menneskelige lukter
Når katten etter kvart var litt modigare gjekk ho opp i høgda. Ho lika seg best der, for då kunne ho observere dei rare tofotingane og lage seg eit kart over deira reaksjonsmønster. Ho ser og virkar kanskje ikkje som den skarpaste kniven i skuffa, men under den lodne pelsen ligg der ei mesterhjerne som evnar å sjå ting på måter andre poisekatter aldri har sett dei. Det var nå jakta på den perfekte kvileplassen starta!
"Her var det høyt gitt, nå er jeg KJEMPESTOR, disse tofotingene er bare små prikker der nede! Jeg har overtaket!!"
"Utsikt til alle kanter i stua, perfekt! Nå kan jeg se hva som er til middag samtidig som jeg ser på Animal Planet!"
Utsikt til tofotinganes kattedo. "Merkelig at de ikke bruker sand, jeg foretrekker kun finkornet sand, vann spruter så veldig".
"Det er jo fint med litt kos, men disse rare vesenene lukter litt rart"
"Zzzzzz, litt trangt, zzzz, men pappkasser er så digg...zzzzz"
"Nja, litt skeptisk"
"Joda, kan jo sove her, men uheldig for ryggen denne vinkelen"
‘
"Perfekt, myk og fleksibel, støtte på alle kanter. God isolasjon! Hadde den bare vært litt større!"
Det er 22.desember i dag. 22!! Hvor ble det av de 21 dagene før?? Søkk vekke er de. Jeg har julegavene helt i boks nå. Eller, egentlig er de fleste pakket inn, noen ligger i bokser, men det blir jo spissfindigheter, og sånt henger vi oss ikke unødig opp i. Jeg gjorde de aller siste juleinnkjøp i dag. Og den perfekte avsluttning på dagen og feiring av at alle juleinnkjøpene er unnagjort, er selvfølgelig, - å kjøre seg fast. Jadda.
Opp bakken der vi bor er det hinsides smal vei. I hvertfall nå når det er så masse snø, og brøytebilen er motstander av å brøyte helt ut til veikanten. En bil kom imot og jeg måtte rygge ned igjen. Det skal sies at vår nye venn opptrådte upåklagelig. Det var nok heller den über-gravide som ikke helt klarte å snu seg og feilberegnte litt ved bruk av speilene. Damen som jeg rygget for kom å akket og oiet seg seg for at jeg satt fast, og vi var begge helt enige i at det ikke ville hjelpe viss hun prøvde å dytte meg.
“Kjære Dag, hvor var spaden som skulle ligge i bilen???” Den har vi ikke sett. Ingenting sier julestemning som å kjenne bilen spinne i motbakke, at den ikke rikker seg av flekken om du prøver å få den bakover eller forover, kjenne på det store nederlaget, som det å kjøre seg fast føles som, ihvertfall for en noe ustabil über-gravid , og desperasjonen som kommer snikende : “Jeg har ikke spade, jeg klarer ikke å grave meg selv ut, jeg kommer meg ikke hjem,- jeg trenger hjelp”.
Jeg visst at Dag var på jobb sent, og da var det bare en ting å gjøre: Ringe NAF, Falken og Viking i en person – pappa Bjørkås!
Pappa Bjørkås kom susende, og i sin store visdom så hadde han med seg spade også! Etter en del graving og måking og enda litt graving og måking så ble Forden befridd fra sitt snøfengsel. Jeg ringt Dag og gav han en udramatisk situasjonsrapport, men jeg gav klar beskjed om at han kom ikke hjem ikveld uten spade! Så kan jeg fortsette å leve i illusjonen om at hadde jeg bare hatt en spade, så skulle jeg fikset dette helt fint. Hvertfall nesten.
Velkommen til vår blogg. Her snakker Dag og Bibbi om livet. Men mest Bibbi, avogtil Dag. Bibbi er opptatt av sludder og pølsevev, litt alvor, trivielle hverdagsgleder. Dag er opptatt av alvorlige ting. Vi er et normalt, HELT normalt, ektepar på "endel-ogtyveår". Mamma og pappa til lille Julie Marie. Stolte eiere av katten Ingeborg og en Ford stasjonsvogn, samt at vi har et vakkert minne om en sort Honda Accord som nå kjører på de evige motorveier.
