Det kunne ikke ha skjedd på et mer passende tidspunkt. Jeg kunne ha sparket meg selv i leggen og slengt meg i veggen, men ingenting endrer uansett på det faktum at brillene mine er MIA, -missing in action, helt borte vekk. Det er krise og ufattelig ubeleilig, for vi leker ikke dårlig syn akkurat. Sist jeg så dem var på min nese i speilen fredag 14. okt ca kl 12.00. Etter det mister jeg sporet, og det er bare sort. Jeg aaaaner ikke hvor de er, men dypt inni meg nærer jeg en vag frykt for at de, i kampens hete, mens jeg satte meg inn i bilen fredag 14. okt kl 12.05 på vei til oppgaveveiledning, feilaktig kan ha blitt plasser på biltaket, og etter et luftig grasiøst svev i fritt fall, endt en sørgelig skjebne som bøyd metall og knust glass på asvalt.
Til å fylle tomrommet etter brillenes MIA har jeg trøstet meg i funnet av mine gamle briller fra det spenstige året 2000, dog med betydelig mindre styrke enn de tapte brillene. I tillegg har søster snill sett i nåde til meg å lånt meg sine lesebriller. sukk, det er ikke lett. Som om ikke tapet av brillene var nok, så fant jeg ut da jeg skulle skrive denne bloggen, at jeg ikke har ett eneste bilde av dem engang! Min trofaste følgesvenn i 3 år, min hjelp til skarpsyn og selve grunnlaget for et bittelite mikroskopisk snev av et intelligent utrykk, borte, og ikke engang ett eneste minne, unntatt, et tomt brillehus…*teatralsk pause fulgt av sårt hulk*
Bilde av en brille, noen andres brille...hulk
Tilbaketråkk: Til leie: lyst og koselig brillehus | Dag & Bibbi